Ensomhet i lederrollen: Hvorfor det blir mer ensomt jo høyere du klatrer

Klokken er 22:47. Kontoret er stille, bortsett fra den svake summingen fra ventilasjonen. Du sitter alene foran skjermen, med en beslutning som i praksis vil påvirke både mennesker og retning de neste årene. Tidligere på dagen har du diskutert saken med flere, fått innspill, vurdert alternativer. Likevel er det nå, i dette øyeblikket, det faktisk avgjøres.

– Det er noe med de stundene der. Mange har kanskje vært involvert underveis, men du kjenner at det er du som bærer konsekvensene. Ingen andre, sier ledercoach Sindre Ræder.

Du kunne sendt en melding. Bedt om en siste bekreftelse fra noen du stoler på. Luftet tvilen. Men du lar være. Ikke fordi du ikke kan, men fordi du vet at dette er ditt ansvar.

Du trykker “send”.

Og i det øyeblikket merker du det kanskje. Ikke nødvendigvis som et dramatisk skifte, men som en stille erkjennelse:

Du står alene i det. Det er ensomt. 

Et paradoks, kanskje, all den tid du er omgitt av folk hele tiden. Kalenderen er full. Beslutninger tas i høyt tempo. Dialogen er konstant. Likevel oppstår det en form for stillhet.

Dette er ikke bare en subjektiv opplevelse. Forskning peker på det samme. Flere studier antyder at så mange som halvparten av toppledere opplever ensomhet i rollen. Samtidig vet vi at ensomhet har en betydelig negativ effekt på både helse og beslutningsevne.

Dette har konsekvenser. Ikke bare for deg som leder, men for organisasjonen du er en del av.

Ensomhet som ramme 

Ensomhet i lederrollen handler altså sjelden om fravær av mennesker. Det handler om fravær av likeverdige relasjoner.

Du kan ikke fullt ut være ærlig nedover, fordi du representerer noe. Du kan ikke alltid være åpen oppover, fordi du vurderes. Og sidelengs finnes det ofte færre likeverdige etter hvert som du klatrer.

Det skaper en uunngåelig ramme hvor mange tanker blir værende alene.

Beslutninger som ikke kan deles fullt ut. Tvil som ikke kan luftes. Følelser som må reguleres før de vises.

Over tid kan dette påvirke hvordan ledere tenker. Studier innen beslutningspsykologi viser at mangel på motstand og korrigerende perspektiver øker risikoen for kognitive skjevheter. Når du ikke blir utfordret, begynner du lettere å tro på dine egne antagelser.

Det er her ensomheten går fra å være et personlig fenomen, til å bli en operasjonell risiko.

En del av kontrakten

Samtidig er det viktig å nyansere. Ensomhet i lederrollen er ikke nødvendigvis et problem som skal “løses”. Det er en konsekvens av rollen.

Du sitter med informasjon andre ikke har. Du må ta beslutninger andre ikke kan ta. Du må stå i konsekvenser andre slipper.

Det er en del av kontrakten.

Men det betyr ikke at det må håndteres passivt.

Forskning på effektive ledergrupper og topplederteam peker på én ting som særlig viktig: psykologisk trygghet blant likemenn. Ikke i organisasjonen generelt, men i den lille kretsen hvor du faktisk kan være ufiltrert.

Det kan være et styre som fungerer som mer enn kontrollorgan. En ekstern rådgiver. En coach. Eller et lite nettverk av ledere på samme nivå.

De beste lederne vi møter har alltid ett sted hvor de kan legge fra seg rollen. Fordi de vet at de må.

Det er ikke mange slike arenaer. Men de gjør en forskjell. Ikke ved å fjerne ensomheten, men ved å gjøre den håndterbar.

For realiteten er enkel: Ledelse innebærer en form for eksponert posisjon. Du blir sett. Vurdert. Tolket.

Og der står du, ofte alene i det som betyr mest.

Spørsmålet er ikke om det skjer. Spørsmålet er hva du gjør med det.