Leder og stresset? Du tenker deg kanskje inn i det selv
Stress i lederrollen kommer ikke bare fra møter, leveranser og krevende medarbeidere. Ofte er det vi selv som skrur opp presset. Når vi tolker situasjoner som trusler, bærer forventninger alene eller lar tankene løpe løpsk, forsterkes uroen. Den gode nyheten er at du kan lære å ta tilbake kontrollen.
Intervju med Sindre Ræder, ledercoach i Ræder&
Når Sindre Ræder snakker om stress, angst og ledere under press, er det med en rolig tilstedeværelse. Ikke fordi han tror ledelse skal være lett, men fordi han vet at det ofte er vi selv som gjør det vanskeligere enn det trenger å være.
– Mange ledere tror at stress og uro kommer utenfra. At det er møter, leveranser, krevende medarbeidere eller krevende styrer som utløser følelsen. Det er bare halve sannheten. Realiteten er at stressresponsen utløses i samspillet mellom ytre krav og indre tolkning. Det er altså ikke bare situasjonen i seg selv som stresser oss, det er tankene vi har om den, sier han.
Ræder har jobbet med ledere i mange år. Som strategikonsulent, toppleder og nå som rådgiver og executive coach. Han har sett hva press gjør med mennesker, og hva som skjer når de lærer å møte det på nye måter.
– I det øyeblikket en leder forstår at det ikke nødvendigvis er situasjonen, men tanken om situasjonen som skaper reaksjonen, skjer det noe viktig. Da går du fra å være passasjer i egne følelser, til å ta tilbake rattet.
Han trekker frem et klassisk eksempel: angst for å holde presentasjoner.
– Mange får akutt uro før de skal snakke foran andre. Hjertet banker, tankene raser. "Hva om jeg glemmer noe? Hva om de ser at jeg er nervøs? Hva om jeg mister kontrollen?" Men det er nettopp disse tankene, ikke selve presentasjonen, som skaper angsten. Det er et slags tankespill du har tapt lenge før du har begynt.
Og det er her kjernen ligger, ifølge Ræder.
For hvis det er tankene som skaper følelsen, kan vi også lære å møte tankene på nye måter. Ikke ved å undertrykke dem, men ved å undersøke og endre dem.
– Jeg jobber ofte med ledere som har en tendens til katastrofetenkning. De går rett fra én utfordring til verste fall-scenario. For eksempel: "En ansatt er misfornøyd, det betyr at hele teamet er i opprør, jeg har mistet grepet, og snart mister jeg jobben." Det går lynraskt. Men i det du stopper opp og spør: "Hva vet jeg egentlig? Hva er fakta her? Hva er antakelser?" – da begynner det å løsne.
Ræder er opptatt av å gjøre dette konkret. Han bruker ofte en enkel modell:
– Ofte vil du merke at hvis du endrer tankemønstre, endrer du også hvordan du føler og hvordan du handler. Det betyr ikke at du alltid må være positiv. Men du må være ærlig, og realistisk. Mange ledere tror de er realistiske, men opererer i praksis med overdrevne krav til seg selv og sterke indre kritikere.
Han mener dette er en undervurdert lederferdighet: å kunne håndtere egne tankefeller. Ikke bare fordi det reduserer stress, men fordi det gir bedre beslutninger.
– Når du står i en krevende dialog, eller foran en viktig beslutning, trenger du mental klarhet. Hvis tankene dine er fanget i "jeg må være perfekt", eller "jeg tåler ikke å mislykkes", så mister du tilgang til det som faktisk kreves: vurderingsevne, nysgjerrighet og tilstedeværelse.
Men er det ikke nettopp stresset som får oss til å prestere?
– Jo, i riktige mengder. Stress kan gi fokus og energi. Men når stresset kommer av destruktive tanker, om skam, kontrolltap, eller frykt for ikke å være bra nok, da er det ikke lenger produktivt. Da stjeler det kapasitet.
Så hva kan ledere gjøre, helt konkret?
– Start med å bli bevisst hva du faktisk sier til deg selv i krevende situasjoner. Skriv det ned. Spør deg selv: Er dette sant? Er det hjelpsomt? Hva ville jeg sagt til en kollega eller en god venn som tenkte det samme? Det høres enkelt ut, men det krever mot og disiplin.
Ræder mener at dette perspektivet ikke bare hjelper enkeltindivider, men kan endre hele lederkulturer.
– Når ledere blir bevisste på egne tankemønstre, reduserer det reaktivitet og emosjonell overstyring. Det skaper tryggere rom for andre, og en kultur for refleksjon fremfor frykt.
– Det starter i hodet. Og det kan trenes.