Lyden av tunge støvler mot grus blandet seg med breking, latter og rop fra budgivere. Året var 1906, og den britiske landsbygda hadde møtt opp i feststemning til årets store landbruksmesse.
Midt blant høystakker, tønner med korn og glinsende landbruksmaskiner sto et bur med en enorm okse. På en tavle ved siden av sto oppgaven som hadde fanget publikums oppmerksomhet:
Gjett oksens vekt etter slakt og rensing. Nærmeste vinner en premie.
Folk stimlet til. Bønder med jord under neglene, handelsfolk, byborgere, kvinner i lange kjoler, barn på skuldrene til fedre.
Noen noterte sine estimater med selvsikre smil, andre kikket raskt på naboens lapp før de leverte. Hele 787 gjetninger ble samlet inn.
Blant tilskuerne var en mann med en helt annen agenda. Francis Galton, en eldre vitenskapsmann med skarpt blikk, var ikke der for å kjøpe maskiner eller vinne premier.
Han var der for å studere et fenomen han lenge hadde vært nysgjerrig på: Hvor gode er folk flest til å anslå sannheten? Og kan summen av mange gjetninger være mer presis enn de klokeste enkeltindividene?
Da Galton regnet på de 787 gjetningene, ble han slått av resultatet. Medianen, altså gjetningen midt i rekken, var 1207 pund. Den faktiske vekten var 1198 pund. I et senere brev regnet han ut gjennomsnittet av alle gjetningene: 1197 pund.
Avvik: ett eneste pund. Folkemengden, med alt sitt sprik av kunnskap, erfaring og magefølelse, hadde truffet nesten perfekt.
Fra landbruksmessa til ledergruppen
Mer enn hundre år senere står ledergrupper i situasjoner som ligner. De skal ta beslutninger under usikkerhet, vurdere risiko og velge retning. Og de har ofte mer kunnskap rundt bordet enn de klarer å få frem.
Galtons resultat har én viktig forutsetning: Folk gjettet hver for seg. Ingen visste hva de andre hadde skrevet.
Wisdom of the Crowd
Det er her mange ledergrupper går glipp av effekten. I et vanlig møte snakker den mest erfarne eller den med mest makt først. De andre justerer seg etter det. Forskning har vist at når folk får vite hva andre mener før de svarer selv, blir svarene mer like, men ikke mer treffsikre (Lorenz m.fl., 2011). Gruppen blir tryggere på svaret uten at svaret blir bedre.
Slik får ledergruppen effekten
Skriv før dere snakker. La alle skrive ned sin vurdering hver for seg før diskusjonen starter.
La lederen snakke sist. Den med mest makt påvirker mest. Si din mening etter de andre.
Hent inn ulike perspektiver. Mangfold i erfaring og ståsted gir feil som jevner hverandre ut.
Let etter uenigheten. Når vurderingene spriker, er det der samtalen bør starte.
Pre-mortem: det samme prinsippet i praksis
En pre-mortem er en metode for å finne svakheter i en plan før den settes i verk. Psykologen Gary Klein beskriver den slik: Gruppen ser for seg at planen har feilet, og hver person skriver ned hvorfor, hver for seg. Først etterpå deler de.
Metoden bygger på forskning som fant at folk kommer på rundt 30 prosent flere grunner til et utfall når de forestiller seg at det allerede har skjedd (Mitchell, Russo og Pennington, 1989). Sammen med uavhengige vurderinger gir det ledergruppen tilgang til det mange vet, ikke bare det noen få sier høyt.
Vi bruker pre-mortem på ledersamlinger.
Kilder:
Galton, F. (1907). Vox populi. Nature, 75, 450–451.
Galton, F. (1907). The ballot-box. Nature, 75, 509.
Klein, G. (2007). Performing a project premortem. Harvard Business Review, 85(9), 18–19.
Lorenz, J., Rauhut, H., Schweitzer, F. og Helbing, D. (2011). How social influence can undermine the wisdom of crowd effect. PNAS, 108(22), 9020–9025.
Mitchell, D. J., Russo, J. E. og Pennington, N. (1989). Back to the future: Temporal perspective in the explanation of events. Journal of Behavioral Decision Making, 2(1), 25–38.
Surowiecki, J. (2004). The Wisdom of Crowds. Doubleday.